Kast boligbedragere i fengsel

Her er teksten jeg hadde på trykk i Bergens Tidende sitt boligmagasin Bonansa i januar

Mange boligkjøpere føler seg lurt – eller bedratt, som er den riktige juridiske betegnelsen i straffeloven § 270. Noen av disse er bedratt og i enkelte saker er det mulig å føre beviser og få dom for at det har skjedd et såkalt salgsbedrageri. Med salgsbedrageri menes situasjoner der kjøper er bedratt av en selger som har holdt tilbake vesentlige opplysninger for å oppnå en høyere pris. Selv i saker der man har fått en sivil dom på at kjøper er lurt på denne måten viser ikke politiet interesse. Dette på tross av at sakene gjerne er levert dem ferdig etterforsket og det står om store beløp.

Et eksempel: En profesjonell utbygger kjøpte en enebolig som han planla å rehabilitere og bygge om. I påvente av godkjenning fra kommunen leide han ut boligen. Da planene ikke lot seg realisere solgte han boligen og holdt tett om et enormt fuktproblem. Det grodde sopp som bare det i flere av leilighetene, og selv med jevnlig klorvasking og overmaling kom soppen straks tilbake. Han hadde fått utallige klager på fukt og sopp fra flere beboere som hadde blitt syke og som hadde vist ham både sopp og innsig av vann. På visning var leilighetene nykloret og nymalt og leieboerne hadde blitt truet til å holde kjeft på visning. Det gjorde de ikke i retten og dommeren konkluderte med at vedkommende forsettelig hadde holdt tilbake vesentlige opplysninger for å oppnå en uberettiget gevinst. Selger ble dømt til å betale et prisavslag i tillegg til at han måtte dekke mitt salær.

Slike boligbedragere bør havne bak lås og slå for grovt forsettelig bedrageri. Selger utnyttet kjøpers villfarelse om at vedkommende kjøpte en kurant bruktbolig og forledet kjøperne til å betale full pris for denne. Jussen er klar, men på tross av dette har jeg bare funnet én eneste straffedom mot boligselgere som opptrer på liknende vis – den var fra 1977. Jeg har imidlertid funnet utallige eksempler på at for eksempel bilselgere som skrur tilbake kilometerstanden blir dømt for bedrageri, og salgsbedrageriet er åpenbart rammet av straffelovens bedrageribestemmelse.

Forklaringene på fraværet av dommer om salgsbedrageri relatert til fast eiendom kan være flere. Kan hende nedprioriterer politiet sakene. Det kan tenkes at det over tid kan ha blitt akseptabelt å opptre uhederlig ved salg av bolig. I så fall er det ikke lenger “rettsstridig” – hvilket er et vilkår etter straffeloven § 270 om bedrageri. Eventuelt er problemet at politi, kjøpere og deres advokater feilaktig tror at dette ikke er “rettsstridig” og at det anmeldes for få saker som uansett blir henlagt.

Uansett årsak er det problematisk at selgere i praksis kan rundlure kjøperne uten å risikere annet enn å betale tilbake det de har lurt til seg. Når selgerne i tillegg kjøper eierskifteforsikring, som i praksis ofte er en forsikring mot egen uærlighet, er det ikke rart mange selgere holder tilbake vesentlig informasjon. Da vet de at kjøperens kamp mot dem blir lang og at eierskifteforsikringsselskapet stiller med gratis advokat og tar regningen for prisavslaget og erstatningen. Ja, forutsatt at kjøper i det hel tatt vil risikere en rettssak. Er kjøper grundig nok lurt har vedkommende ofte verken penger eller krefter igjen. Riktignok løper selger en liten risiko i form av regress fra eierskifteselskapet, men det er da også det eneste selger risikerer. Når risikoen blir så liten blir det fristende å få noen hundretusen ekstra når man skal selge fast eiendom – leilighet gjør tyv.

Hus og hjem er for de fleste den største investeringen de gjør i livet. Det omsettes eiendom for 500 milliarder i året og domstolene er nedlesset i saker om boligsalg. Mange kjøpere – spesielt unge – er i en sårbar fase og har lånt til pipen for deretter å oppdage at de har blitt bedratt for hundretusenvis.  I altfor mange av sakene er det tydelig at selger nok har sagt litt eller altfor lite. Dette har blitt et samfunnsproblem med alvorlige følger for mange boligkjøpere. Forbrukerrådet har klaget i årevis, men ikke kommet opp med et eneste tiltak. De tok initiativ til obligatoriske boligsalgsrapporter, men dette klarte eiendomsmeglernes organisasjon å stanse i tolvte time. Det hadde uansett vært et dyrt og dårlig virkemiddel mot det grunnleggende problemet – uærlighet.

Hva kan så gjøres? Mitt enkle forslag er at myndighetene får frem at den slags opptreden – som beskrevet i eksempelet – er straffbart. Og hvis salgsbedrageri av fast eiendom har sluttet å være “rettsstridig” så bør en ny straffelov spesifikt inkludere salgsbedrageri av fast eiendom for å rette opp i dette. Av hensyn til forutberegnelighet og rettsikkerhet bør dette faktisk komme klart frem uansett. Ny straffelov har stått på trappene i en evighet, men denne er lovet innført til sommeren. Stortinget bør kjenne sin besøkelsestid.

Et forbud mot eierskifteforsikring bør også vurderes – i alle fall bør denne forsikringsetiske gråsonen reguleres grundigere. Uten ryggdekning derfra og under reell trussel om straff vil de virkelige bedragerne tenke seg om en ekstra gang. Mange ellers ærlige mennesker vil nok også bevege seg ut av gråsonene og heller si litt for mye enn litt for lite om negative egenskaper neste gang de selger. At boligkjøpere får mer informasjon enn strengt nødvendig blir aldri et samfunnsproblem. Det er kun et problem for meglerstanden som er opptatt av å selge mye, selge kjapt og få provisjon for å selge eierskifteforsikring i tillegg. Noen av meglerne kan nok forresten også ende opp bak lås og slå ved en innstramming. Ikke sjelden får jeg saker der selger har gitt negativ informasjon til megler uten at dette har blitt videreformidlet. Det kan være både (grovt) bedrageri, medvirkning til bedrageri eller grovt uaktsomt bedrageri.

Kast boligbedragere i fengsel

2 kommentarer om “Kast boligbedragere i fengsel

    1. Jeg er selvsagt helt enig med deg angående den juridiske vurderingen. Jeg bruker ofte bruktbil-eksempelet: Hvis du kjøper en Mercedes i Tyskland, stiller tilbake kilometertelleren fra 500 000 til 100 000 km og fortier kilometerstanden overfor kjøper 100 000, så må du i fengsel for (forsøk på) bedrageri. Selvsagt er det ikke mindre straffbart å fortie feil på en bolig enn på en bil. Jeg tror årsaken til at vi ikke ser noen straffedommer i nyere tid angående kjøpsbedrageri og boliger, er at økonomiavsnittene ved politiet ikke har kapasitet til å etterforske eller iretteføre sakene. Selv har jeg anmeldt flere ferdig etterforskede og iretteførte saker til Hordaland Poliitdistrikt. Med «ferdig iretteført» mener jeg at det foreligger en rettskraftig dom på at selger forsettelig har holdt tilbake informasjon angående mangler i hundretusenkroners-klassen. Selv disse anmeldelsene – med dommen vedlagt – har blitt henlagt umiddelbart.

      Hva gjelder private straffesaker, så tror jeg det er få av disse fordi de har gått litt «av moten». Det synes jeg er uheldig for private straffesaker er ment som en sikkerhetsventil for akkurat de tilfellene der politiet, av ulike årsaker, ikke vil etterforske og iretteføre sakene.

      Det går fint an å ta med et sivilt krav i en straffesak, så jeg ser ingen god grunn til at dette ikke gjøres oftere. Men kanskje har dette med at kunnskapen til strafferett og straffeprosess er for lav blant andre «eiendomsadvokater»?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: